VIKTIG! Kopiering og enhver bruk av tekst og bilder fra denne siden uten samtykke fra Reiseklubb1 er forbudt!

 


Nr. 1 - 2005
INNHOLD:

PÅ TUR i Don Quijotes fotspor »

Russiske ikoner: kunst eller Gud? »

Bolivia, kontrastenes land »

PÅ BESØK hos Isabel av Toboso »

PÅ BORDET hos Don Quijote av La Mancha »

PÅ KUNSTSIDEN: Gustave Dore »

PÅ SOLSIDEN: 
Madeira »

Kunnskaps-
konkurranse »



 

 

 

 

RUSSISKE IKONER: 
kunst eller Gud?

Av Maria Verkhovskaya
Bilde: Andrei Rublev Trenighet, 1411

 


Guds hus eller turistattraksjon?

Mange av våre gjester spør ofte om å få besøke en kirke som er i bruk. De flotteste katedralene i St. Petersburg er kun museer. Slike ønsker gir meg en dobbeltfølelse. På den ene siden representerer kirken en viktig del av kulturen og inneholder mange godt bevarte, flotte og spennende kunstverk. På en annen side må vi ikke glemme kirkens religiøse betydning for de troende. Jo fjernere religion er for oss, desto mer interessant blir den kulturelle delen og vi glemmer ofte det religiøse aspektet. Hvis vi for eksempel vil besøke en moske eller et buddhistisk tempel, vil vi oppfatte seremoniene der som en spennende kulturtradisjon. Vi kommer sannsynligvis ikke til å bli følelsesmessig involvert i seremonien og det blir for oss som å være på en slags forestilling.

Når vi snakker om russisk-ortodoks kirke er situasjonen omtrent tilsvarende. Selv om nordmenn flest kjenner til Jesus, Jomfru Maria og de tolv apostlene, er den ortodokse gudstjenesten likevel nokså spesiell og annerledes. Den blir gjerne oppfattet som en spennende opplevelse der hovedattraksjonen er mennesker. Ønsker prester eller de troende å ha nysgjerrige turister inne i Guds hus? - Det tror jeg neppe, men turistene strømmer likevel inn, uten å spørre, og ofte uten å vise noe form for respekt.

Hva er riktig? Det synes jeg er et etisk og moralsk spørsmål som hver enkelt må besvare selv. For min egen del ville jeg ikke gå inn der jeg ikke er velkommen. Og hvis jeg virkelig ønsker å oppleve en kultur, så må jeg først og fremst vise den respekt. Det gjelder å være ydmyk og overholde reglene som finnes.

Til toppen av siden »»»»


De kysser bilder på veggene!

– De kysser bilder på veggene! sa en av mine gjester overrasket på vei ut av Nikolskij-katedralen. Det gjorde tydeligvis sterkt inntrykk.

Besøk i russisk-ortodoks kirke er alltid spennende for våre gjester, særlig hvis de får med seg gudstjenesten. Dempet lys, røkelse, gull og ikoner på veggene, prester med særegne drakter og guddommelige stemmer fra koret skaper en nokså unik atmosfære.

Inntrykket blir enda sterkere når vi ser de troende stå på knærne, gjøre korsets tegn og kysse ikonene. Og ikke bare det, nattverden kan f. eks. virke litt sjokkerende når vi ser at flere titalls mennesker stiller seg i kø for å få velsignet drikke rett inn i munnen av en og samme skje. Troen er viktigst av alt og dette er prinsippet.

Det er alltid hyggelig å være vitne til barnedåp eller bryllup i kirken, noe som blir stadig mer og mer populært. Men det er også begravelser her. Åpne kister står ofte midt i kirken, noe som får selv de mest nysgjerrige turister til å bli litt tilbakeholdne. De ulike seremoniene er også nokså spesielle. For eksempel varer gudstjenesten langt over en time, det finnes ikke benker og det er ikke lov å sitte. Det er heller ikke lov å gå eller å snakke under hele gudstjenesten. Kvinnene må ha hodene tildekket, mens mennene må ta av hodeplagg når de går inn. Salmer og bønn leses på et gammelt kirkespråk. Det er ikke meningen at alt som sies skal være forstålig. Tvert imot, det guddommelige må ikke komme ned på menneskenivå, men menneskene må forsøke leve opp til det guddommelige.

Til toppen av siden »»»»


Form og innhold

Formen er viktig og reglene må overholdes. Dette er også hovedprinsippet når vi snakker om ikonene. Ikon (fra greske eikon) er en måte å utrykke det hellige og det guddommelige gjennom farger og linjer i form av et bilde. Gjennom dette bildet har menneskets bønn en mulighet til å nå opp til Gud. Ikonene viser Jesus, Jomfru Maria og helgenene, eller gjenspeiler viktige begivenheter i kristelig historie.

Hvis vi glemmer den opprinnelige betydningen og ser på ikonene som kunstverk, er hovedskillet mellom ikoner og annen religiøs kunst, at ikonene males etter strenge regler. Disse reglene, såkalte kanoner, bestemmes av Kirken. De fastsetter komposisjon og innhold i ulike typer ikoner. Slik finnes det for eksempel seks ikonografiske typer eller hovedmåter å presentere Jesus på ,og tre typer av Jomfru Maria. Innenfor disse hovedtypene finnes det ulike undertyper med sine særtrekk, men selve billedkomposisjonen, innholdet og ikke minst tanker og hendelser som ikonet gjenspeiler, er felles innenfor hovedtypene.

Alle detaljer er også underlagt reglene. For eksempel er det å presentere den Hellige Ånd i form av en due, som ellers er typisk for annen religiøs kunst, ikke lov med mindre det dreier seg om Jesu dåp. Kirken er opptatt av at ikonene ikke skal vise noe annet enn sanne hendelser, og Bibelen sier at den Hellige Ånd viste seg som due bare én gang, under Jesu dåp.

Til toppen av siden »»»»


Gammel teknikk

Ikonene males etter en spesiell gammel teknikk der det kun er lov å bruke naturfarger laget av ulike mineraler. Mineralene knuses til pulver og blandes deretter med eggplomme.

Ikonene males på tre, noe som krever at grunningen må være nokså elastisk for at bildet ikke skal bli ødelagt når treet tørker ut med tiden. I gamle dager ble det brukt en spesiell type lim laget av stør. Denne teknikken var nokså kostbar, men ikonene har alltid vært dyre å produsere.

Etter at treet er dekket med lim og grunning, lages det bildeskisse. Inntil det 16. århundre ble ikonene ikke kopiert, men malt etter de gamle originalene. Det fantes derfor ikke to like ikoner. Senere ble det innført ulike kopieringsmetoder. Det brukes ofte papir med små hull langs konturen av figurene. Hullene blir fylt med fargepulver som lager avmerkninger, og ved hjelp av disse tegnes resten av skissen.

Edle metaller som bladgull eller sølv har tradisjonelt vært brukt som bakgrunn. Gullet har alltid vært kostbart, og når det manglet gull var det også i gamle dager lov å bruke enklere naturmaterialer. I mindre kirker, særlig i Nord-Russland ble for eksempel bakgrunnen malt i lyse farger.

Etter at bladgullet er på plass, legges fargene på. Bakgrunnselementer og klær males først, og fargekombinasjon er forhåndsbestemt av reglene. Det er ofte elever som gjør alt dette arbeidet, mens ikonmaleren står for detaljene og ansiktet som males sist. Til maling av detaljene brukes ofte gullpulver, og når det gjelder ansiktet er også ansiktsfarger underlagt reglene. En spesiell brunaktig farge legges på bakgrunnen og så brukes lysere fargenyanser for å få frem detaljene. Men tradisjonelt har ansiktene en mørk olivenbrun farge.

Til toppen av siden »»»»

Om sannhet

Guddommelige bilder må være ekte. Det finnes ikke rom for løgn når det gjelder troen. Lederen for russisk-ortodoks kirke, patriark Aleksij, tillater ikke en gang å pynte kirker med kunstige blomster. De ikke er ekte, dvs. ikke sanne.

Sannhet er viktig, gull må være gull og all annen pynt av sølv og edle steiner må være ekte. Imitasjoner innebærer i utgangspunkt "løgn" og strider med sannhetsprinsippet. Kirken aksepterer derfor kun de ikonene som er malt etter gammel teknikk. Opptrykte papirikoner er i utgangspunktet ikke godkjent, selv om de selges i kirkebutikkene - folk flest har ikke råd til å kjøpe ekte ikoner.

Til toppen av siden »»»»


Ikonmaler eller kunstner?

Ikonene i ortodoks forståelse er gjenskapelse av Gud. Ikonmalingen er derfor en hellig handling på lik linje med bønn eller gudstjeneste. For å kunne føre en gudstjeneste må presten ha tro og kunnskap. Samme krav stilles til ikonmaleren som må kunne utrykke sin tro i farger. Ikonmaling er et religiøst verk og ikonmalere er vanligvis munker eller prester.

"Når noen kommer til meg med ønske om å lære kirkekunsten, sier jeg at dette vil ta ca. 15 år uansett kunstneriske evner. Og det kan ta enda lengre tid, særlig hvis vedkommende har tidligere kunsterfaring", skriver ikonmaleren Zinon i sin bok "Samtale med ikonmaleren" (2004). Zinon sier også at hvis en kunstner vil begynne å male ikoner, må han først og fremst innstille seg på å glemme det å være kunstner. Ikonmaling gir ikke rom for kreativitet og selvrealisering. Ikonet er i utgangspunkt ikke kunst, men bønn, og ikonmaleren er kun tekniker. Den eneste som kan skille den ene ikonmaleren fra den andre er kvaliteten i gjenskapning av detaljene. Ikonene ble derfor aldri signert. På grunn av dette kjenner vi kun noen få navn på ikonmalere, blant dem: Feofan Grek (ca. 1340 - 1410), Andrei Rublev (ca.1360/70 - 1430) og Dionisij (ca. 1440 – 1502).

Til toppen av siden »»»»


Ikonkunsthistorie

Ikonhistorien begynner med kristendommen. Det sies at det første ikonet ble skapt da Jesus tørket ansiktet med et stoff som beholdt avtrykket. Det fortelles også at evangelisten Lukas som var maler, etterlot seg noen bilder av Jomfru Maria.

Ikoner var også viktige i de første 300 årene e.Kr. Det viser bl.a. tegninger i katakombene. Fra og med Konstantin den Stores tid var ikoner i bruk både i kirker og i alle kristne hjem.

Ikontradisjonen med dogmatiske ikonkanoner utviklet seg i Bysants i det 4. århundre. Bysantinsk kunst bygget på klassiske antikktradisjoner og en harmonisk presentasjon av mennesket. Dette påvirket utformingen av ikonene med typiske avlange ansikt, lang og rett nese, liten munn og store øyene som speider ut i rommet med et dypt frossent blikk.

Fra Bysants har ikonkunsten spredt seg over hele den ortodokse verden. Ikontradisjon gjenspeilet seg også i italiensk kunst, særlig i mosaikkene laget av bysantinske kunstnere i det 11. århundret, og påvirkningen av ikonkanonene kunne observeres helt til renessansen.

Kristendom ble innført i Russland i 988 og med den kom også ikontradisjonen. Historien forteller at fyrst Vladimir som lette etter "den rette" religionen i flere land, ble så imponert over gudstjenesten i den greskortodokse kirken at han bestemte å adoptere den til Russland.

Med kristendommen kom også skriftspråket, og først var det kun munker som kunne skrive.

Det første bevarte eksempelet på russisk ikonkunst er deler av en fresco fra Kiev som ble malt i 989-996. Kiev var på denne tiden sentrum for det gamle Russland, og flere bysantinske kunstnere ble invitert dit for å dekorere nye kirker og klostre. I tillegg til fresco ble det også brukt mosaikk. Mange fine mosaikker laget av bysantinske kunstnere på 1030-tallet finner vi i dag igjen i Sofia-katedralen i Kiev. Bysantinske kunstnere fikk russiske etterfølgere som arvet de etter hvert gamle teknikkene og som strengt fulgte bysantinske regler og tradisjoner.

Mosaikk ble mye brukt på denne tiden, men tradisjonen forsvant allerede på 1100-tallet. Teknikken forble glemt inntil den ble gjenfunnet av den russiske forskeren Lomonosov på slutten av 1700-tallet.

De første treikonene kom også fra Bysants. Av ikoner fra denne perioden er det kun Vladimirskaja-ikonet av Jomfru Maria som er bevart. Ikonet ble brakt til Kiev fra Konstantinopel i begynnelsen av det 12. århundre. Det sies at den ble malt av selve evangelisten Lukas. På midten av 1150-tallet tok fyrst Bogolubskij den med seg til Vladimir, derav navnet Vladimirskaja. Ikonet ble flyttet til Moskva i 1395, og i dag befinner den seg i Uspenskij-katedralen i Kreml. Fra det opprinnelige maleriet er det bare ansiktene som er bevart, resten ble malt over på 1400-tallet.

Over hele landet er det mange kirker og katedraler som er viet til Vladimirskaja-ikonet, for eksempel Vladimirskij-katedralen i St. Petersburg.

Ulike ikonskoler begynner etter hvert å utvikle seg i ulike deler av Russland. Denne tendensen blir 

enda sterkere i det 12.-13. århundre i forbindelse med delingen av landet mellom sønnene til Jaroslav den Vise og dannelsen av flere fyrstedømmer. Særegne trekk ved ikonmaling utvikler seg på de ulike stedene under påvirkning av lokale tradisjoner, ulike sosiale forhold og naturforhold. I Novgorod og Vladimir kan vi for eksempel se påvirkninger av den vestlige kunsten med en mer naturtro presentasjon av menneskene. Også måten å se på Gud endrer seg, fra den strenge og straffende til den beskyttende og forlatende.

I det 14. århundre var det en blomstrende demokratisk utvikling i Novgorod. Gammel tradisjon og tro ble mindre viktig. Dette ga også nye trender i ikonkunsten med nye ikonografiske typer som delvis brøt de gamle kanonene.

En viktig rolle i utviklingen av nye tendenser tilhører Feofan Grak (grekeren) som kom til Novgorod på 1370-tallet. Hans malerier med dynamisk komposisjon er fulle av åndelig kraft som gjenspeiler helgenenes individuelle personlighet.

Treikonene erstattet freskoer og ble den viktigste kunstformen i det 15. århundre. Denne tiden var også en blomstrende oppgangsperiode for russisk ikonkunst.

Sentraliseringstendenser og gjenforening av russiske fyrstedømmer rundt Moskva bidrar til utvikling av en ny enhetlige ikonstil som bryter ytterligere de gamle kanonene. Grunnen til dette er både den vestlige påvirkningen og tilbakegangen for den bysantinske kunsten som ikke lenger var i stand til å forsyne den ortodokse verden med nye ikonprototyper og kanonbeskrivelser. På denne tiden begynner Faofan Greks talentfulle elev, Andrei Rublev, å jobbe i Moskva. I russisk kunsthistorie betegnes han som grunnleggeren av Moskvas ikonskole.

I det 16. og 17. århundre utvikler det seg flere ikonstiler. De viktigste var fortsatt Moskva- og Novgorod-stilene, selv om det bl.a også skilte seg ut en Kiev-stil og en Sibir-stil. Likevel er det viktig å understreke at det kun var de små detaljene, som for eksempel dekor og fargeintensitet, som skilte de ulike stilene fra hverandre. Både komposisjonen og teknikken holdt seg fortsatt til gamle ikonografiske prinsipper. For å overholde disse ble det gitt ut spesielle veiledningsbøker med bildeprototyper, tekniske tips og de reglene som måtte overholdes.

Ikonmaling fikk enda større omfang på slutten av 1600-tallet. I Moskva ble det opprettet en egen stab av ikonmalere. De ble delt i tre kategorier: tsarens egne, de lønnede og den laveste kategori, de som kun fikk kost. Av "tsarens egne" ikonmalere kjenner vi navnet til Simon Usjakov (1626 - 1686) som deltok i alle viktige arbeider i denne perioden og som fikk mange talentfulle elever. På 1700-tallet blir påvirkning av vesteuropeisk kunst enda større. Peter den Store "åpnet vinduet til Europa" og grunnla St. Petersburg, Russlands nye europeiske hovedstad. På denne tiden ble det innført en reform som skapte et klart skille mellom kunst og ikonmaling.

Likevel ble ikonene mer og mer påvirket av den vestlige kunsten, og på Katarina den Stores tid ble den italienske stilen mer og mer brukt også ved ikonmalingen. På denne tiden ble det også utformet ytterligere retningslinjer, og figurer av Jesus og Jomfru Maria kunne verken lages av tre eller metall. Korset var det eneste unntaket. Utledninger kunne ikke eie ikoner, og hvis de arvet dem, måtte ikonene innen seks måneder overlates til et ortodoks hjem eller en kirke. Innføring av opptrykte ikoner var strengt forbudt og medførte store bøter. Ikoner som viste mirakuløse krefter, måtte straks leveres til nærmeste kirke.

For å dekke etterspørselen ble det åpnet ikonfabrikker der det ble produsert store mengder billige ikoner. Et ikon gikk gjerne gjennom 10-20 hender der noen grunnet, noen malte figurer og noen malte ansikter.

Etter 1917-revolusjonen ble religion forbudt. Mange kirker ble ødelagt og mange ble brukt til ulike andre formål. Den kjente mosaikkirken i St. Petersburg ble for eksempel brukt som grønnsakslager, det finnes en kirke der det ble plassert en metrostasjon, og en annen kirke ble gjort om til en svømmehall.

De mest verdifulle ikonene ble flyttet til museene, men mye ble solgt og mye forsvant. Utviklingen i ikonkunsten stoppet også opp i denne tiden. Ikonene mistet likevel ikke sin verdi for troende mennesker, og nå ønsker kirken å få tilbake de viktigste ikonene fra museene. Det er også mange troende mennesker som oppsøker museer for å be til ikonene. I Det russisk museum i St. Petersburg ble for eksempel administrasjonen tvunget til å dekke ikonene med glass fordi folk ofte kysset ikonene.

I de siste årene har religionen fått en stor plass i samfunnslivet. Tilhørigheten til den ortodokse kirken er viktig for mange. Det bygges nye kirker, og gamle klostre åpnes igjen. Flere og flere kunstnere ønsker å lære ikonkunsten, og mange klostre har sine egne ikonverksteder. Ikontradisjonen lever videre, og kanskje er tiden nå inne for en ny oppgang.

Til toppen av siden »»»»


Ikonografiske typer av Jomfru Maria

Det finnes tre ikonografiske typer av Jomfru Maria: Odigitria (den Veivisende), Eleusa (den Forlatende) og Oranta (den Bedende)

Alle hovedtypene har flere felles elementer, bl.a. skrift med de greske bokstavene IC XC ved siden av Jesusbarnet. Dette er forkortelse for Jesus Kristus (første og siste bokstav). På begge sider av Jomfru Maria ser vi på samme måten bokstavene MP og ØY som betyr Moren av Gud. Ikonnavnet står også på alle ikonene. Det er viktig at den som ber vet hvilket ikon han eller hun ber til. Jesu’ aura har alltid et kors som minner om at han tok døden på korset for å redde menneskene. Når auraene til Jesus og Jomfru Maria krysser hverandre, viser dette unionen mellom himmel og jord, det guddommelige og det menneskelige. Mørkerød farge på Marias klær symboliserer det jordelige og tre stjerner Den hellige treenigheten.

Odigitria

Hovedideen ved Odigitria (den Veivisende) er å vise den riktige vei, veien til Jesus. Hennes høyre hånd som viser mot Jesusbarnet gjenspeiler denne tanken. Figuren av Jesusbarnet males som oftest til høyre, men noen ganger også til venstre for Maria. Med sin høyre hånd velsigner Jesus de som velger den riktige veien.

Et viktig ikon av typen Odigitria er det kjente Kazanskaja-ikonet.

En stor brann ødela byen Kazan i 1579. Kirkehistorein forteller at etter brannen fikk en ni år gammel jente, Matrona, en drøm der Jomfru Maria fortalte henne om ikonet som lå under asken i et nedbrent hus. Ikonet ble funnet og hentet opp, og på vei til kirken skjedde det enda et mirakel – en blind mann som kysset ikonet fikk tilbake synet. På stedet der ikonet ble funnet, fikk Ivan den Grusomme bygget et kloster. Kirken mener at Jomfruen ga sitt ikon for å forsterke troen blant innbyggere i Kazan, byen som nettopp var blitt erobret av Ivan den Grusomme.

I 1612 ble ikonet flyttet til Moskva. Det sies også at ikonet hjalp russere i kamp mot polakker, og til minne om det feirer den russisk-ortodokse kirke Kazanskaja-ikonets dag den 22. oktober hvert år. 

Ikonet var i Kazan-katedralen i Moskva inntil 1708-1710 da Peter den Store ga ordre om å flytte det til St. Petersburg. I 1811 ble ikonet plassert i den nybygde Kazan-katedralen i St. Petersburg, viet til Kazanskaja-ikonet. Noen andre kilder sier at det originale ikonet befinner seg i et kloster i Kazan, mens ikonet fra Kazan-katedralen i St. Petersburg er en av de første kopiene.

Eleusa

Denne ikontypen har utviklet seg i Bysants i det 11. århundre. Eleusa er et gresk ord som betyr forlatelse. Jomfru Maria lener seg mot Jesusbarnet og ber om forlatelse for all menneskeheten. Marias ansikt berører alltid ansiktet til Jesusbarnet.

Av typen Eleusa, er Vladimirskaja-ikonet den mest kjente.

Oranta

Ikonene av Oranta-typen viser Jomfru Maria ofte stående, og noen ganger uten Jesusbarnet. Kjennetegn for denne typen er Marias hevede hender som symboli-serer bønn.

Litteratur:
Verdens kunsthistorie. -
Kunstforlaget. Moskva, 1956
Ikonmaling. - N. Orlova. Moskva, Belij gorod, 2004
Samtale med ikonmaleren. - Zinon.
Moskva 2004
Andrei Rublev. - N. Brekhova.
Moskva, Terra-Bokklubben, 2001
Brokhaus- og Efron-leksikon. St. Petersburg, 1890 - 1907
Det store Sovjetiske leksikon.
Moskva 1970 - 1977

Til toppen av siden »»»»