VIKTIG! Kopiering og enhver bruk av tekst og bilder fra denne siden uten samtykke fra Reiseklubb1 er forbudt!

 


Nr. 1 - 2005
INNHOLD:

PÅ TUR i Don Quijotes fotspor »

Russiske ikoner: kunst eller Gud? »

Bolivia, kontrastenes land »

PÅ BESØK hos Isabel av Toboso »

PÅ BORDET hos Don Quijote av La Mancha »

PÅ KUNSTSIDEN: Gustave Dore »

PÅ SOLSIDEN: 
Madeira »

Kunnskaps-
konkurranse »



 

 

 

 

PÅ TUR I DON QUIJOTES FOTSPOR

Tekst: Maria Verkhovskaya
Foto: Julio Galindo

 


Vi jakter på eventyr i det ukjente Spania! Med utgangspunkt i Cervantes’ berømte bok, søker vi tilbake til 1600-tallet og leter etter spor fra en av verdens mest kjente riddere, Don Quijote av La Mancha, og hans trofaste væpner Sancho. Vi kjører gjennom La Manchas sletter, forbi vindmøller og oliventrær, vi besøker gamle middelalderbyer og små pittoreske landsbyer. Underveis overnatter vi på klostre og slott, vi spiser maten beskrevet i boken om Don Quijote, og treffer mange hyggelige og gjestfrie mennesker som forsterker vårt innrykk av det genuine Spania.  

400 år med Don Quijote

"Hvis det er én bok du skal lese før du dør, så er det Don Quijote"
Ben Orki

I år feirer den litterære verden 400 års jubileum for utgivelsen av første delen av Don Quijote. Boka ble publisert i Madrid i 1605 og ble med en gang så populær at det fristet A. Fernandes de Avellaneda til å skrive fortsettelsen. Dypt provosert begynte Cervantes på den andre delen som ble utgitt i 1615. Historien om Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha ble senere kjent i alle verdens hjørner og oversatt til nesten like mange språk som Bibelen.

I 2002 ble romanen, vel fortjent, kåret til verdens beste bok. Da hundre av de fremste forfatterne fra 54 land samlet seg for å velge ut 100 av verdens beste bøker, fikk Cervantes’ klassiker 50 prosent flere stemmer enn boken som kom på andre plass.

I 2002 ga også Aschehoug ut den nye oversettelsen utført av Arne Worren. Den nigerianske forfatteren Ben Okri skrev et flott forord til denne utgaven. I noen korte ord klarte han å presentere bokas geniale innhold.

I over 400 år har historien om den tapre ridderen fanget lesere i alle aldere og over hele verden. Den har inspirert mange kunstnere og forfattere, og den slutter ikke å fascinere oss med sin morsomme handling som skjuler et dypt innhold:

Don Quijote er en tynn og fattig lavadelsmann som har mistet realitetssansen etter å ha lest for mange ridderromaner. Han er omkring 50 år gammel da han våkner en dag i juli, tar på seg en gammel rustning, finner frem lansen og drar ut på en ferd for å bekjempe det onde, hjelpe de svake, redde de uskyldige og etablere rettferdighet i verden. Og som en ekte ridder skal, tar han med seg sin egen våpenmann, nabobonden Sancho Panza.

Vi følger Don Quijote og Sancho gjennom den lange reisen, der Don Quijotes drømmeverden stadig kommer i konflikt med virkeligheten, i motsetning til Sanchos realistiske verdenssyn. Og i det ser vi at det ikke finnes plass for ideelle intensjoner i den reelle verden. Det er kanskje derfor den russiske forfatteren Dostoevskij kalte Don Quijote "den mest tragiske bok i verden".

Noen sammenligner også Cervantes’ Don Quijote og Sancho med Goethes Faust og Mefistofeles. Begge representerer to motsetninger, men samtidig er det ikke noe annet enn to komplementære sider ved et menneskes personlighet.

Til toppen av siden »»»»


Et sted i La Mancha

"På et sted i La Mancha, hvis navn jeg ikke vil huske, levde det for ikke så mange år siden en landadelsmann ...." slik begynner fortellingen om den skarpsindige adelsmannen, Don Quijote av La Mancha.

Cervantes oppgir bare noen få stedsnavn i romanen, og dermed kun noen få landsbyer som kan påvise sin tilhørighet til Don Quijote. Samtidig kan alle steder i La Mancha kjempe om æren av å være Don Quijotes hjemby. Ved innkjøringen til de fleste landsbyene finner vi figuren Don Quijote og et skilt der det står stedsnavnet etterfulgt av bokas magiske ord "et sted i La Mancha", ord som gjør at Don Quijote fortsatt lever i hver enkel landsby.

Det som imponerer oss mest er den kjærligheten folk i La Mancha har til Don Quijote. For dem er han på langt nær en oppdiktet litterær figur, men en legendarisk landsmann som levde for flere hundre år siden og som de er stolte av. De fleste vi møter er overbeviste om hans tilhørighet til sin landsby og noen ganger også til sin familie. Når vi hører dette, forstår vi at når de sier Don Quijote, mener de egentlig Cervantes. Det var selvfølgelig ikke den oppdiktede ridderen Don Quijote, men den høyst reelle personen Cervantes som i sin tid var i dette området og etterlot sine spor. Det glemmer vi ofte når vi er i La Mancha. Her virker Don Quijote som den mest virkelige person i verden. Dette er et spesielt, spennende og nokså unikt fenomen.

Til toppen av siden »»»»


Forskning på Don Quijotes reiserute

Ingen vet om Cervantes hadde fullt så konkrete tanker om Don Quijotes reiserute gjennom La Mancha. Det vi vet, er at mange Cervantes-entusiaster utvikler sine egne teorier om det. Disse teoriene bygger på kjennskap til landskapet, historiske arkiver, beskrivelser fra boka og ikke minst beregning av den tiden en hest og et esel kunne ha brukt på å komme seg fra et sted til et annet.

Et imponerende forskningsarbeid ble gjort av historielaget "Vennene av Campo de Montiel". I likhet med alle andre tar de utgangspunkt i sitt eget område, Campo de Montiel, der de mener Don Quijote og Sancho opplevde mange av sine eventyr. Dette er også svært sannsynlig, da Don Quijote selv forteller at han "forlot sine fredelige dyner, steg seg opp på sin berømte ganger Rocinante og begynte ferden henover de gamle og velkjente marker ved Montiel." (Bok.1, kap. 2)

For å lage vår egen Don Quijote-rute måtte vi sette i gang vårt eget forskningsarbeid. Vi studerte flere teorier og snakket med lokalkjente mennesker. Deres resonnement og våre egne inntrykk hjalp oss til å velge ut de "riktige" stedene. Det er kun en ting vi igjen klarte å glemme, det at Don Quijote bare eksisterte i Cervantes’ fantasier…

Til toppen av siden »»»»


Don Quijotes hjemby?

De fleste Don Quijote-entusiastene er enige om at ridderen startet sine ferder fra en liten by ved navn Argamasilla del Alba.

I stor spenning kjører vi mot Argamasilla som kan være "stedet" Cervantes, av en eller annen grunn, "ikke ville huske navn på". I Argamasilla leter vi etter huset til Madrano der Cervantes satt som fange i kjellerhulen, og der han sannsynligvis begynte å skrive sin udødelige roman. Huset, slik vi finner det i dag, er bygget om til et nokså moderne kulturhus. En flisebelagt trapp fører ned til kjellerhulen. Nymalte hvite kalkvegger med fine lakkerte bilder på gjenskaper neppe den atmosfæren som var her for 400 år siden. Litt skuffende og litt trist.

Vi fortsetter videre i håp om å finne noe ekte, noe som minner oss om Cerventes’ tid. Byen er ikke så stor og vi går tvers gjennom den på noen få minutter. Ingen ting så langt vekker vår interesse, og av gamle bygninger finner vi ikke noe annet enn kommunehus og kirke. Det kan ikke stemme, tenker vi, her må det finnes noe! Og vi bestemmer oss for å oppsøke kirken, for kirkene gjemmer ofte mange hemmelige historier. Denne gangen tok vi ikke feil. I kirken ble vi fortalt om Pacheco-familien og om Cervantes’ kjærlighet til Ana Martínes Zarco de Morales som var forlovet med Rodrigo Pacheco. Noen sier at Cervantes var så forelsket at han fridde til Ana, og at dette ble betraktet som en såpass alvorlig forbrytelse at Cervantes ble arrestert neste gang han kom til Argamasilla. Tragisk for Cervantes, men heldig for oss, ble han satt inn i Medranos-hulen der han fikk ideen til historien om Don Quijote. Folk i Argamasilla mener fortsatt at Cervantes’ opprinnelige intensjon var å latterliggjøre Rodrigo Pacheco som skulle være lett gjenkjennelig i figuren Don Quijote.

I kirken ligger også Pacheco-familiens gravkapell der det henger et gammelt oljemaleri. Nederst i høyre hjørne ser vi en tynn mann i 50 årene med bart og skjegg, og et avlangt ansikt. Er dette virkelig han som er ment å være Alonso Quijano, den verdens- kjente ridderen Don Quijote av La Mancha?

Til toppen av siden »»»»


På jakt etter vindmøllene

Historien om kampen mot vindmøllene er uten tvil den mest kjente episoden i romanen. Fortalt på en morsom måte, inneholder den et viktig budskap. Vindmøllene kan assosieres med vår egen oppfatning av ulike situasjoner, for eksempel når vi ser problemer der de ikke er eller en fare som ikke finnes. Det geniale ved episoden og for øvrig ved hele romanen er at den kan tolkes på mange forskjellige måter. I Russland bruker vi ofte utrykket "å kjempe mot vindmøllene", det vil si å kaste bort tid og krefter på en håpløs sak som vi på forhånd vet ikke vil gi noen resultater.

Hvor var de berømte vindmøllene Don Quijote kjempet imot? - Her får vi også forskjellige svar, avhengig av hvem som svarer. Selvfølgelig er innbyggerne i de landsbyene som har vindmøller overbeviste om at kampen ikke kunne skje et annet sted enn nettopp i deres landsby. Æren av å være stedet for kampen med vindmøllene er spesielt viktig, da denne episoden er så berømt.

Vår nye venn Paco fra El Toboso virker mer objektiv enn mange andre:

- Hvis Toboso ikke hadde fått plass i boka som landsbyen til Don Quijotes hjertedame, Dulcinea, ville også jeg bli fristet til å si at det var her Don Quijote kjempet mot møllene. Det er mange vindmøller i Castilla La Mancha og det var enda flere på Don Quijotes tid. Til og med de landsbyene som ikke har vindmøller nå kunne likevel være stedet for kampen. Hvis vi beregner distanse og tid Don Quijote og Sancho kunne ha brukt på veien fra Argamasilla del Alba i retning mot Puerto Lápice, er det mest sannsynlig at kampen oppstod i Campo de Criptana.

Vi fortsetter veien til Campo de Criptana på jakt etter vindmøllene. I Don Quijotes tid var det 34 vindmøller i Campo de Criptana, noe som stemmer perfekt med Cervantes’ beskrivelse. I dag finner vi bare 10 av dem. De små hvite vindmøllene med runde vegger og fire vinger gir landskapet en unik sjarm. Hver mølle har sitt navn; den eldste, El Infante er fra år 1500, mens den best bevarte, El Burleta, er fra 1555. Møllene har tre etasjer bundet sammen med en rundtrapp. I første etasje var det et lite fjøs for esler og muldyr som fraktet korn. I andre etasje ble mel samlet og pakket i sekker. Oppe i tredje etasje finner vi selve mekanismen med en enorm møllestein i midten. I veggen er det tolv små orienteringsvinduer for tolv ulike vindretninger som vingene skulle stilles etter. Møllere i La Mancha hadde til og med navn på hver av de tolv vinduene.

Møllene i Campo de Criptana var i bruk helt fram til 1960-tallet. Også i dag settes de av og til i gang for å holde "liv" i de gamle mekanismene.

Til toppen av siden »»»»


Slott eller vertshus?

"Da han så omkring for å forsøke å finne et slott, eller en innhegning med en gjeterhytte der han kunne hvile, og der han kunne finne et botemiddel mot sin store tørst og sult, fikk han syn på et vertshus ikke langt fra veien…

Og siden alt det vår eventyrer tenkte, så eller forestilte seg, syntes å være gjort eller skje

ifølge det han hadde lest, forekom vertshuset ham straks han fikk øye på det, som en borg med fire tårn med spir av sølv, og den manglet verken vindebro eller dyp vollgrav, og alt annet som slike festninger pleier å beskrives med." (Bok 1, kap. 2)

Langs veier i 1500-tallets Spania kunne man finne såkalte ventas, steder der de reisende kunne stoppe for å få mat og tilbud om overnatting. På slike vertshus overnattet også Don Quijote og Sancho. Vår tapre ridder var "til sin egen skade" overbevisst at vertshus ikke var vertshus, men slott, noe som forårsaket mange morsomme situasjoner. Det var derfor ikke tilfeldig at flere av deres vertshusbesøk måtte ende på en uforventet uheldig måte.

Det første vertshuseventyret var spesielt viktig for Don Quijote; det var nemlig da han ble slått til ridder. Denne viktige hendelsen i Don Quijotes liv skjedde sannsynligvis på veien til Puerto Lápice som hadde rykte på seg å være "et meget trafikkert sted", og således det perfekte stedet for Don Quijote som var på jakt etter nye eventyr.

Puerto Lápice er på lik linje med Toboso, en av få privilegerte steder som flere ganger er nevnt i boka. Og selv om denne landsbyen også er stolt av sine vindmøller, er Purto Lápice mest kjent for sin gamle venta, som kunne være stedet der Don Quijote ble slått til ridder. Som i gamle dager, får vi her et godt måltid med La Manchas vin og samme tradisjonsretter som fantes i Don Quijotes tid.

Til toppen av siden »»»»


Natt i et kloster

Når sola går ned og mørket faller på, kommer vi til Villanueva de los Infantes.

Vi forsøker å finne klosteret der vi vet vi kan tilbringe natten. I over en time kjører vi rundt i mørket, gjennom en smal gatelabyrint; ingen kan hjelpe oss, det virker som om det ikke finnes en levende sjel i hele landsbyen. Midt på natten kommer vi endelig frem til Convento Santo Domingo, et legendarisk kloster og siste tilfluktsted for en av Spanias mest berømte forfattere, Francisco Quevedo. Hans celle er fortsatt bevart, og klosteret er i dag både hotell og museum om Francisco de Quevedo (1580-1645).

Denne natten midt i januar er vi eneste hotellgjester, og bortsett fra en hyggelig resepsjonsdame er vi alene i hele kloste-ret. Vi går gjennom et langt halvmørkt klostergalleri og puster inn

den kalde tørre luften som stimulerer fantasien og vekker spøkelser fra middelalderen. Ved daglyset i morgen kommer alt til å se annerledes ut. Vi går forbi klostergården. En trapp fører opp til annen etasje der cellen til Quevedo ligger Dødelig syk flyttet han hit for å bli passet på av munker i klosteret. I det mystiske mørket tør vi bare så vidt å åpne døren. Lyset fra korridoren faller inn på skrivebordet der han jobbet, og i bakgrunnen kan vi se sengen der han døde. For et kort øyeblikk kjentes det som om Quevedos ånd fortsatt levde i cellen. Vi forter oss ut av cellen, det var mer enn nok opplevelser for en natt.

På morgen drar vi på oppdagelsestur rundt i Villanueva. Dette er en koselig liten by med mange flotte herskapshus. Her finner vi også huset til Caballero de verde gabán (knekten med den grønne kappe). I dette huset, som fortsatt er i privat eie, bodde selve Cervantes som gjest.

Til toppen av siden »»»»


Natur og eventyret

Etter å ha overnattet i en gammel mølle, våkner vi tidlig på morgen klare til nye eventyr. Denne dagen skal vi følge Don Quijotes fotspor under jorden. Historien om den vidunderlige Montesinos-hulen kunne ikke unnslippe Don Quijotes ører, og "om den så førte inn i helvete, ville han undersøke den." (Bok 2, kap. 22)

På leting etter Montesinos-hulen kommer vi til et vakkert naturområde ved Ruidera. I dag er dette nasjonalpark med et bredt spekter av flora og fauna i tillegg til 14 innsjøer med et blågrønt krystallklart vann. Også Don Quijote besøkte i sin tid de berømte "Ruidera-sjøene, som også var bekjent i hele La Mancha, ja over hele Spania." (Bok 2, kap. 22)

For å spørre om veien til hulen, kommer vi inn i en liten bar. Bak røyken ser vi en gruppe menn som sitter og spiller kort. Noen damer med barn ved det andre bordet virker også nokså opptatte av sin livlige diskusjon. I det vi kommer inn, tiltrekker vi felles oppmerksomhet. Vi bestiller kaffe og spør om veien. Mens bartenderen henter penn for å tegne oss reiseruten, spør de andre om vi har tatt med oss lommelykt. Det har vi egentlig ikke tenkt på fordi vi ikke trodde det var nødvendig. Når vi sier dette blir alle med en gang engasjert i samtalen. De forteller oss om mørket og flaggermus, om Don Quijote og Montesinos, om turister og den lokale mannen.

José som kan alt om hulen. Ved hulen pleide José nemlig å legge en lommelykt som turistene kunne låne, men nå måtte han slutte med dette sjenerøse tiltaket fordi takknemlige turister gang på gang tok med seg lommelyktene hans. Vi måtte også ha på oss gode sko da det var glatt ved inngangen. Mine hælsko ble således ikke godkjent, og hvis jeg ikke hadde lovet å skifte dem, ville jeg sannsynligvis ikke få lov til å gå inn i hulen.

- Hvis dere vil finne borgen Rochefrida, så er det bare bortkastet tid!, sier en av mennene når vi går.

- Dere kan lete etter den i all evighet og likevel ikke finne den, fordi den ikke lenger finnes!

Denne uventede kommentaren fikk oss til å tenke på den forsvunnede Rochefrida-borgen nesten mer enn på Montesinos-hulen som vi visste var der den skulle.

Vi bestemte likevel først å finne Montesinos-hulen, og selv om vi visste at Don Quijote ble firet ned i den med et tau, ble vi mektig overrasket da vi ikke så noe annet enn et hull i bakken.

Likevel var det mer spennende enn det vi trodde, og vi begynte å gå ned i hulen. Så snart lyset forsvant måtte vi bruke vår nye lommelykt som vi nettopp hadde kjøpt. Straks vi slo den på, hørte vi skrekkelige skrik og noen små underjordiske vesener begynte å flakse rundt oss. Vi måtte slå av lommelykten og springe ut av hulen. Flaggermusene som bor der var nok ikke så glad i å få besøk.

På veien tilbake fant vi rester av det som før i tiden var den romanseomtalte Rochefrida-borgen. Bare den ene veggen og forsvarstårnet står igjen, ellers var det bare noen steiner. De lokale mennene hadde nok noe rett.

Senere da vi igjen besøkte Montesinos hule sammen med våre gjester og huleherskeren José, fikk vi mulighet til å undersøke den nærmere. Vi gikk ned til den underjordiske innsjøen med et krystallklart vann. Vi så sovende flaggermus og mystiske skygger, spennende steinformasjoner og små stalaktitter og stalagmitter.

Til toppen av siden »»»»


Eventyret fortsetter videre…

Turen går videre. Det er fortsatt mye vi ikke har sett, byer og landsbyer, borger og slott, klostre og vertshus som kanskje kan huske Cervantes og Don Quijote. Og det er ikke bare Don Quijote, men smaken av romantikk, lyst på eventyr og nostalgi til ridderes tider som inspirerer oss på denne ferden.

Til toppen av siden »»»»