VIKTIG! Kopiering og enhver bruk av tekst og bilder fra denne siden uten samtykke fra Reiseklubb1 er forbudt!

 



Nr. 2
INNHOLD:

PÅ TUR: TILBAKE TIL MIDDELALDEREN »

Toledo og de tre kulturene »

PÅ BESØK hos Alfonso i Toledo »

PÅ KUNSTSIDEN: 
El Greco, utfordrer av det etablerte »

Karneval gjennom historien: fra romerske orgier til kristen tradisjon »

Karneval i Bolivia, et innblikk i landets historie »

PÅ BORDET: 
Poteter på tur -
jorda rundt fra Andesfjellene »

Århus - et reisemål for hele året »

PÅ SOLSIDEN: 
Thailand »

TEST DINE KUNNSKAPER! »

 

 

Karneval gjennom historien: 
FRA ROMERSKE RUINER TIL KRISTEN TRADISJON

Tekst: Maria Verkhovskaya
Bilde: Rubens, Pieter Paul,
Bacchus , mellom 1638 og1640,

Eremitasje, St. Petersburg

 

Da jeg samlet materiell til denne artikkelen, ble jeg overrasket over den ensidige informasjonen om karnevaltradisjoner som presenteres i de fleste norske nettkilder. Karnevalet betegnes der som en katolsk kirketradisjon og tilskrives markeringen av 40-dagers faste før påsken. Ordet blir også tolket som carne vale, farvel til kjøtt, akkurat på samme måte som kirken begynte å stave det på 1400-tallet. På den tiden måtte kirken komme med denne tolkningen for å lage en kristen ramme rundt voldsomme hedenske fester den ellers ikke klarte å få under sin kontroll og styring. Det undrer meg at den dag i dag, når vi ikke lenger har kirkens straffende kors over oss, velger vi fortsatt å sette hovedfokus på den kristne tolkningen, mens den femtusenår gamle bakgrunnen for karnevalfeiringen er ført bak lyset.

Jeg vil ikke undervurdere kirkens rolle i videreutvikling av karnevaltradisjonen, men jeg reagerer når karnevalet blir betegnet som en Romersk-katolsk tradisjon og når feiringen av det derfor knyttes til den katolske verden. - Ja, det er i de katolske landene som karnevaltradisjonen er sterkest, men er det på grunn av kirken? Eller fordi disse landene i sin tid var sentrum for Romerriket der de gamle greskromerske tradisjonene var så sterke at kirken ikke hadde annet valg enn å inkludere dem i sine egne? – Dette er et faktum som de fleste historikere er enige om. Etter en lang periode med motstand, klarte kirken å forby noen av de gamle romerske festene og slå de andre sammen til det som ble dagens karneval.

Til tross for den nye kristne forankringen, har karnevalet aldri blitt "kristent", verken i sitt innhold eller i sin feiremåte. Tradisjonelt viser denne festen et utbrudd av det "forbudte" som ligger i menneskets natur. Den tillater fysiske nytelser av ulike slag og står på denne måten i strid med viktige kirkeprinsipper.

Alt var tillatt under karnevalet, slaver tok kongenes plass, mens kongene kledde seg ut som slaver. Brudd på samfunnsstrukturer, lover og regler var tillatt i denne perioden for å tilfredsstille menneskets behov til å uttrykke sine ellers så undertrykte følelser. Trygt under masken kunne de gjøre det de ville, uten å bli stoppet og uten å bli gjenkjent. Kjøttfest - feiring av det kjøttet menneskene er laget av, er også en annen, om enn sjeldnere tolkning av ordet carne vale.

I samfunnssammenheng hadde slike fester en "rensende" betydning. Det var en smart måte å styrke orden i samfunnet på, akkurat som å ta av lokket og slippe ut dampen, slik at det kan legges på igjen uten at gryten koker over.

I Mexico finnes det fortsatt tradisjon på å gravlegge eller brenne en dukke, kalt Karnevalskonge, på Askeonsdag. Med dette tilintetgjøres alt det forbudte som var tillatt under karnevalet. Dette symboliserer slutt på festen og retur til det normale, til det daglige.

Til toppen av siden »»»»

Karnevals opprinnelse

Mange teorier sier at det hele startet i Mesopotamia, den grønne frodige dalen mellom elvene Eufrat og Tigris. Der, i oldtidsriket Summeria, utviklet det seg karnevallignende fester for over 5000 år siden. Tradisjonen ble ført videre i oldtidens Egypt der festen var dedisert til okseguden Apis som representerte mannlig styrke og fruktbarhet.

Også det gamle Babylonia overtok summeriske tradisjoner. Den viktigste festen der var nyttår som ble feiret rundt vårjevndøgn. Feiringen varte i 12 dager og symboliserte overgangen fra vinter til vår, starten på et nytt liv og nytt håp. Samtidig var dette feiring av liv som uunngåelig måtte erstattes med døden, og behov for å få avkom som eneste mulighet til å overvinne døden. Tanken om liv og død gjenspeiler også maskenes opprinnelige betydning. For å minne om de døde, kledde folk seg i hvitt og dekket ansiktet med en maske. Denne tradisjonen lever fortsatt under karnevalet i Venezia.Fra Babylonia har karnevalliknende tradisjoner spredd seg over hele Middelhavsområdet. Fra greske Dionysos-feiringer hentet romerne sine Bakkanaler, Saturnalier og Lupercalier. Germanske og slaviske stammer overtok også disse tradisjonene og blandet dem med sine egne. Også jødene har en tilsvarende fest, Purim. De fikk den under sitt fangenskap i Babylonia (586-539 f.Kr.) der de ble tvangsflyttet etter at Jerusalem ble ødelagt av keiser Nebukadnesar 2. Fra Persia ble festen arvet av arabere og noen asiatiske folkegrupper, blant andre turkmenere, aserbajdsjanere og tadsjikere. De kaller festen Novruz-bairam og feirer den fortsatt rundt vårjevndøgn eller, ifølge gregoriansk kalender, 21. mars.

Til toppen av siden »»»»

Romerske carris navalis

Den andre tolkningen av ordet karneval, romersk-latinske carrus navalis (sjøvogn), går tilbake til gresk-romerske tradisjoner på å kjøre et allegorisk skip på hjul under Bakkanaler og Saturnalier. Ordene uttales som ‘car navalis‘ og har direkte tilknytting til karnevalets opprinnelse i motsetning til kristen carne vale (farvel til kjøtt).

Noen historikere mener at slike skipsvognerallerede ble brukt i bronsealderen til å kjøre en figur av fruktbarhetsguden. Også den dag i dag følger utsmykkede biler med i et karnevalopptog.

Til toppen av siden »»»»

Det kristne karnevalet

Det er utrolig, men sant at hedenske tradisjoner klarte å overleve til tross for kirkens dogmatikk og intoleranse. Kirken kjempet mot folkefester i lengre tid og det ble gjort flere forsøk på å forby festene, ikke minst på grunn av kaoset de fremprovoserte. Den hellige Augustín1, en motstander av hedenske skikker, beskriver en episode der nakne mennesker som danset rundt i gatene forsøkte å komme inn i en kirke. Da de ble stoppet, begynte de å kaste stein mot kirken og en prest ble drept i sammenstøtet. Festen ble forbudt, men fortsatte til tross for det.

Å forby gamle tradisjoner var ikke lett, også fordi prestene selv deltok i festene. I 1207 klaget paven Innocent 3. på prestenes håpløse oppførsel: til tross for sin posisjon og status, både diakoner og prester i uforskammelige klær og med dyrefjes over ansiktet, laget fest inne i katedralen. Også i Frankrike var det en periode da det var typisk å velge en narr til å

spille biskop. Den stod på prekestolen og holdt messe inne i kirken mens maskerte prester spiste ved alteret, spilte kort og danset. Etterpå kjørte de rundt med en vogn full av søppel som de kastet på alle forbipasserende.

Noe måtte gjøres, og den beste måten å ta kontroll på, var å legalisere festen på kristne premisser. Feiremåten ble ikke særlig forandret, men festen fikk kristent innhold der hoved-personen var Jesus. Festene ved overgangen fra vinter til vår, som i utgangspunkt hadde rensende betydning, ble forbundet med Jesu faste i de 40 dagene han tilbrakte i ørkenen, mens tankene om liv og død og ønsket om å overvinne denne, ble gjenspeilet i selve påsken. Feiringen ble redusert til noen få dager i forkant av askeonsdag og starten på fasten. I middelalderen måtte det også gjøres bot for syndene. Ifølge Canterbury forlatelsesbok, fikk de som kledde seg ut som geit, hjort eller heksekjerring den høyeste boten. Det ble også fastsatt strenge regler på hva som er tillatt og forbudt under karnevalsfestene. Med historiens gang ble reglene strammet inn og lempet på, men karnevalet lever fortsatt.

Tiden går, tradisjoner og fester forsvinner, men elementer av dem lever fortsatt i de nye tradisjonene som i sin tur blir tilpasset nye tider og normer i samfunnet. Formen blir forandret, men innholdet er likt – vi trenger pause i hverdagen, en pause der vi kan ta på masken og være oss selv, få rom til å uttrykke våre følelser og kanskje tillate oss selv noen av livets små forbudte gleder.

Til toppen av siden »»»»

Bakkanaler og Dionyssos-feiringer 

Romerske Bacchus, er på samme måte som greske Dionysos, guden av fruktbarhet, vin og livskrefter. Store fester ble holdt til hans ære i overgang mellom vinter og vår, da høstesesongen var over og da det var på tide å bruke det som ble opparbeidet gjennom sommer og høst.

I oldtidens Hellas ble Dionysos-feiringer holdt ikke bare én, men fire ganger per år, i desember, midt på vinteren, i overgangen mellom februar og mars og i overgangen mars-april da de store fatene med fjorårets viner ble åpnet. Vin symboliserte selve guden. Jo mer vin, desto nærmere guden kom festdeltakere.

Festen startet med prosesjon ledet av carrus navalis, et festskip med hjul. Narrer spilte fløyter, danset og sang til ære for Bacchus og maskerte mennesker, utkledde som dyr, gikk i opptog bak skipet. Feiringen fortsatte med drikkekonkurranser og en vill drikkefest etterfulgt av orgier som var en viktig del av feiringen. 

Blodige ofringer var også en del av seremonien. De fant sted utenfor byene der ofrenes blod ble spredt over jorda.

Det Romerske Senatet forbød bakkanaler i 186. Det måtte imidlertid innføres fengsel- og senere dødsstraff for stoppe ulydige tilhengere av denne moralløse festen.

Til toppen av siden »»»»

Saturnalier

Saturn var den mektigste guden i romersk mytologi. Han hadde ansvar for å holde orden på tiden i universet. En gang hørte han en tragisk spådom; en av hans kommende sønner vil ta opp hans plass og styre over hele universet. For å unngå dette, begynte han å spise opp sine nyfødte sønner. Bare Jupiter klarte å unngå denne skjebnen da hans mor lurte Saturn ved å gi ham en stein istedenfor barnet.

Festen til ære for Saturn ble holdt i andre halvdel av desember da all avling var høstet. Bondefamilier og slaver kunne da få tid til å slappe av og nyte avlingen. En annen teori sier at festen ble feiret 17. desember, fordi dette var dagen da det første Saturn-tempelet ble åpnet på forumet i 217 f. Kr. Da fikk også Saturnalier offentlig høytidsstatus, Publicus Hostillius. Keiser Augustus forlenget feiringen til tre dager, Caligula til fire og Domiciano til en hel uke.

Dagen startet med ofringer til Saturn på forumet. Etterpå startet festen med mat og drikke. Gatene var fulle av mennesker som danset og festet. Undervisning, rettegang og til og med krigføring ble stanset. Klasseforskjellene ble midlertidig fjernet, slavene ble likestilt, de brukte herrenes klær og satt ved samme bord – alle var like fremfor Saturn. Det var også vanlig å gi hverandre gaver. Typiske gaver var stearinlys som symboliserte vintersolverv og små keramikkfigurer som minnet om ofringsritualet. Flere kilder sammenlikner Saturnaliene med nåtidens feiring av jul og karneval samtidig.

Til toppen av siden »»»»

Lupercalier

LVPERCALIA - Ante diem XV Kalendas Martias

Lupercalia er kanskje den mest voldelig av alle feiringer som ligger i bak-grunn for karnevalet. Navnet kommer fra latinske lupus (ulv) og tradisjonen skyldes feiringen av Fauno Luperco, beskytteren av mannlige fertilitetskrefter. Det var denne ulveguden som diet, ifølge legenden, tvillingbrødre Romulus og Remus, sønner av Mars og fremtidige grunnleggere av Roma.

Feiringen foregikk 15. februar. En gruppe menn ble valgt ut hvert år blant de beste jegerne. De ble kalt luperci, ulvens venner. Seremonien startet oppe på Kapitol-høyden der hver av deltakere måtte ofre en hund og en bukk. Dyreskinn ble skjært opp i tynne strimler for å brukes som pisk. Nakne, kun dekket med rester av skinnet og med blod over ansikt og kropp, sprang de ned Kapitolen og slo alle de som kom i veien. Å bli pisket av luperci var en måte å gjøre seg ren på. Det skulle også styrke fertilitetsevner og derfor var det ofte kvinnene som ble slått mest. Feiringen ble avsluttet med en stor orgie blant luperci og lupas, kvinner som ble utvalgt til å delta i dette "hellige" fertilitetsritualet.

Tradisjonen med Lupercaliene startet allerede under Romulus og Remus sin tid og fortsatte inntil 494 da paven Gelasium 1. forbød denne voldsomme festen. Tradisjonen forsvant imidlertid ikke, den bare byttet form og uttrykksmåte. Noen historikere tror at Lupercaliene ble erstattet med feiringen av St. Valentin, en kristen martyr som ble drept i 270.

Tradisjon på Lupercaliene forflyttet seg senere østover der den ble innført i Konstantinopel av keiser Justinian 1. i 542, da nasjonen sto i fare for utryddelse som følge av pesten.

Elementer av Lupercalier kan fortsatt gjennomskues i karnevaltradisjoner i enkelte land. I noen byer i Galicia, for eksempel, slår karnevaldeltakere hverandre med tynne skinnstriper, noe som minner om deres romerske forfedre.

Til toppen av siden »»»»

Purim

Purim er en historie fra Esters bok i Bibelen. Ordet Purim betyr lotteri. Haman, rådgiveren til den persiske kongen bestemte seg for å utrydde jødene. For å finne dato for massakren trakk han lodd. Jødepiken Ester, som vokste opp hos sin fetter Mordekai og ble gift med kongen, risikerte sitt liv for å redde det jødiske folket. Hun snakket med kongen og fikk han til å stoppe Hamans planer.

I sin feiremåte har Purim mye til felles med babylonske karnevalliknende feiringer. Det er derfor grunnen til å tro at jødene overtok disse tradisjoner under sitt fangenskap i Babylonia, og at den jødiske kirken måtte, på samme måten som den kristne, gi denne festen en religiøs tolkning. Purim strider i sin feiremåte med de viktigste prinsippene i det Gamle Testamentet, bl.a. forbud mot overforbruk av alkohol. På Purim-dagen er det tvert imot, man skal drikke så mye at man ikke skjønner forskjellen mellom "den fordømte Haman" og "den velsignede Mordekai". Det er også typisk å kle seg ut, danse og lage parodier på historien. Denne dagen er det tillatt å komme til synagogen i utkledning og sogar med masker! Esters bok blir lest under gudstjenesten som skal avbrytes med bråk hver gang Hamans navn høres. Etter gudstjenesten blir det dekket et stort fellesbord der det bl.a. er vanlig å servere "Hamans ører", små trekantede kaker med ulike fyll. Det er også tradisjon på å gi gaver til gode formål. Tradisjonelt er dette matgaver.

Til toppen av siden »»»»

  • Litteratur:

  • Vsevolod Miller, Den Russiske maslenitsa og Vesteuropeiske karneval", Moskva 1884

  • Gela Grineva, Kunsten å leve, Moskva, Ogonek Nr. 7 av 15.02.99

  • Jorge Kam Ríos, Karnevalet, Universitetet i Panamá

  • Cristina Ambrosini, Forbudte leker, farlige leker. Karnevalet, arven fra Dionysos-orgier og Saturnalia-fester,

  • La Union Digital, Argentina, Nr. 2535 av 03.02.04

  • Mircea Eliade, Historien om tro og teologiske ideer, Forlaget Cristiandad, Madrid, 1978.

  • Juan Francisco Peón Ancona, Karnevalnotatene

Til toppen av siden »»»»