VIKTIG! Kopiering og enhver bruk av tekst og bilder fra denne siden uten samtykke fra Reiseklubb1 er forbudt!

 



Nr. 2
INNHOLD:

PÅ TUR: TILBAKE TIL MIDDELALDEREN »

Toledo og de tre kulturene »

PÅ BESØK hos Alfonso i Toledo »

PÅ KUNSTSIDEN: 
El Greco, utfordrer av det etablerte »

Karneval gjennom historien: fra romerske orgier til kristen tradisjon »

Karneval i Bolivia, et innblikk i landets historie »

PÅ BORDET: 
Poteter på tur -
jorda rundt fra Andesfjellene »

Århus - et reisemål for hele året »

PÅ SOLSIDEN: 
Thailand »

TEST DINE KUNNSKAPER! »

 


 

 

KARNEVAL I BOLIVIA: 
et innblikk i landets historie

Tekst: Maria Verkhovskaya
Foto: Bolivian Tourism department,
Morenada-masken

 

Når vi hører ordet karneval, er Brasil ofte det første vi tenker på. Alle kjenner til det berømte karnevalet i Rio, mens karneval i andre land ikke får så stor oppmerksomhet og forblir ukjent for mange.

Et av Sør-Amerikas mest tradisjonsrike karneval foregår i byen Oruro i Bolivia. Dette karnevalet står også på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Karneval i Bolivia er en manifestasjon av den fargerike og kontrastfulle kulturen. Det viser en variasjon av folklore og karnevaldanser som gir oss et innblikk i landets historie. Bli med inn i det bolivianske karnevalets verden, en verden av levende kultur og mangfold!

Karnevaltradisjonen kom til Sør-Amerika fra Europa sammen med conquistadorene. Fest og lek kjennetegner karnevalstiden i overgangen mellom februar og mars. Høydepunktet er opptoget med dans som går av stabelen på lørdagen i festhelgen.

I Bolivia arrangeres slike opptog flere ganger i året, bl.a. på slutten av juli når studentene markerer starten på det nye skoleåret. Denne festen, Entrada Universitaria, har jeg opplevd da jeg var i Bolivia for noen år siden. Forberedelsene begynte flere uker i forveien og gaten der danseopptoget skulle gå ble ofte stengt på grunn av øvelser. Det virket som alle i byen fulgte med og gledet seg til denne studentfesten. Vi var heldige og klarte å få plass på en av tribunene, det var ellers mange husmødre som satte opp stoler langs gaten for å få litt ekstra inntekt. Gaten ble sperret og tribuner stod så tett inntil veikantene at det hadde vært vanskelig å se noe, dersom vi ikke hadde hatt sitteplass. Opptoget startet tidlig på morgen, og hele

dagen kunne vi følge med de mangfoldige danse-gruppene som gikk etter hverandre i en uendelig fargerik rekke. Dette er en opplevelse jeg aldri vil glemme!

Studentopptoget foregår på samme måte som under karnevalet, men istedenfor de tradisjonelle danselagene er det studenter fra ulike fagretninger som opptrer. Hvert studium presenterer sin dans. En pyntet bil og et musikkorps leder prosesjonen bestående av to-tre hundre studenter som alle er med på den samme dansen. Dansegruppen blir derfor fordelt i kolonner, undergrupper på tretti-femti personer. Hver kolonne har sin egen drakt selv om alle draktene har lik stil og symbolikk.

Studentopptoget er minst like interessant som selve karnevalet. Studentene bruker mye kreativitet og innfører gjerne nye elementer i de tradisjonelle dansene.


Vil du danse på karneval?

For å være med å danse, må du først melde deg inn i et danselag, såkalte fraternidad. Det finnes egne danselag for hver av karnevaldansene, dvs. at hvert lag kun øver på én dans som de så fremfører under karnevalet. Du må derfor velge dans før du melder deg inn. Øns-ker du å danse en annen dans neste år, må du over til et annet lag. Danselag finnes i alle bydeler, slik at hver av dansene blir presentert flere ganger under opptoget.

En kjent Boliviansk sang sier: Antes de morir yo quiero bailar en el carnaval – Før jeg dør, ønsker jeg å danse på et karneval. Sangen har rett, og lyst til å danse har nok de aller fleste, men hvorfor er det forholdsvis få som gjør det? - Å delta i karnevalet krever både tid og penger, og særlig det siste er ett vesentlig hinder for mange; bare draktene koster to-tre tusen kroner, mens minstelønnen er cirka fire hundre kroner i måneden.

Draktprisene varierer veldig fra dans til dans, og valg av dans gjenspeiler ofte deltakernes velstand. Noen danser har enkle drakter som er tilgjengelige for de fleste. Dansen Morenada har tvert imot noen av de mest spektakulære draktene og de koster fort over fire-fem tusen kroner. Morenada får derfor mye kritikk og blir betegnet som en dans for advokater, leger og ingeniører.

I tillegg til drakten kommer medlemskontingenten. Noen av danselagene har også bindende medlemskap i opptil 3 år. Og ikke minst krever øvelsene mye tid, særlig i de siste tre-fire månedene.

For å være med å danse er det også viktig å være i god form. Selv om du velger den enkles-te dansen, må du huske at danseprosesjonen går gjennom hele byen. Det betyr en fire-fem kilometer lang løype med nonstoppdans!

Til toppen av siden »»»»

Til ære for Jumfruen

A la Virjen de Socavón yo le entrego mi fé, bailando en los carnavales la morenada.
Son tres años que ya bailo porque tengo fé,orgulloso de mi tierra y del carnaval.

Til Jomfruen av Socavón gir jeg all min tro når jeg danser Morenada på et karneval.
Tre år har jeg danset fordi jeg har tro, er stolt av mitt land og av karnevalet.

- fra en kjent karnevalsang fra Oruro

Både karneval og kristendom ble tvangsinnført i Sør-Amerika for 500 år siden. Til tross for det, står i dag disse tradisjonene mye sterkere i Sør-Amerika enn i landene de kom fra. Sammenblandingen av de to tradisjonene går i Bolivia et steg videre og det utvikler seg tradisjon på å feire flere helligdager med danseopptog og fest, akkurat som under karnevalet!

Det finnes flere eksempler på slike feiringer. I byen Cochabamba for eksempel, arrangeres et stort opptog til ære for Jomfruen av Urcupiña. Denne måten å feire helligdagene på har noe til felles med pilegrimvandringen; deltagerne ønsker å bevise sin tro og danser for å tjene Jesus eller Jomfruen.

Med et karnevalopptog feires også dagen til Nuestro Señor Jesus del Gran Poder i La Paz. Denne dagen minnes man et mirakel som skjedde med et gammelt bilde av Trenigheten der alle de tre figurene var presentert som mennesker. Kirken gav ordre om å male over to av figurene da den men-te at kun Jesus kunne vises som menneske. Når dette ble gjort og prestene kom for å se på resultatet, så de at Jesus-figuren så en annen vei enn tidligere. Dagen dette skjedde ble erklært hellig og fikk navnet Gran Poder, den Store Makten.

Betydning av katolske kirketradisjoner gjenspeiler ikke minst Bolivias viktigste karneval, karnevalet i Oruro, der opptoget dediseres til Jomfruen av Socavón, skytsfruen til Oruro og gruvearbeiderne. Tradisjonen er å gi Jomfruen et løfte om å danse i tre år mot å få oppfylt sine bønner. Jomfruen av Socavón æres ikke bare under karnevalet i Oruro. I alle opptog og under alle karneval minnes hun også i den berømte Djevel-dansen.

Til toppen av siden »»»»

Legenden om Jumfruen av Socavón

Siden 1789 var det kjent at det fantes et bilde av Jomfruen malt på veggen i en hule ved inngang til gruvene Pie de Gallo og Tetilla utenfor Oruro.

Også på denne tiden levde det en tyv i Oruro. Navnet hans var Nina Nina eller Chiru Chiru, som noen kaller ham. Han stjal fra de rike og hjalp de fattige. I gjengjeld fikk han hjelp når han selv var i fare. Han var godt likt og historier om hans legendariske handlinger ble fortalt langt utenfor Oruros grenser.

En dag møtte han Lorenza, datter av en velkjent forretningsmann, Sebastián Chuquiamo. Nina Nina ble så forelsket at han bestemte seg for å forandre sin levemåte. Han spurte til slutt om Lorenzas hånd, men faren oppdaget hvem Nina Nina egentlig var og forbød derfor bryllupet.

På en lørdagskveld under karnevalet var Lorenzas far bortreist, og Nina Nina klarte å overtale Lorenza til å rømme med han. På vei ut av byen, traff de faren som var på vei tilbake med varer. Faren ble så sint at han trakk kniven mot Nina Nina. En blodig kamp var i gang. Et skrik og et knivstikk og lukten av blod - kampen var ferdig.

Kort tid etter stod en fin dame kledd i svart og banket på døra til sykehuset. Med seg hadde hun den bevisstløse Nina Nina. Hun kom inn, betalte for et bra rom og den beste legen, og så forsvant hun på like mystisk måte som hun kom til syne. Ingen har sett henne før og ingen har sett henne siden…

Til en prest tilstod Nina Nina at i den stund han ble såret, bad han om hjelp fra Jomfruen av Candelaria, hvis bilde han fant i en hule og som han tente lys for hver lørdag.

Alle som så den mystiske damen påstod at hennes klær og utseende var maken til det de så på bilde av Jomfruen.

Rykter om mirakelet tiltrakk mange troende til hulen (socavón) ved siden av gruvene der bildet ble funnet. Senere ble det bygget et lite kapell ved hulen og i 1891 ble dette bygget om til et stort tempel – Santuario de La Virjen del Socavón.

Til toppen av siden »»»»

Morenada 

Innholdet i denne dansen går tilbake til den tragiske historien fra kolonitiden da afrikanske slaver ble kjøpt for å erstatte indianere som jobbet i sølvgruvene i Potosi.

Slavetrafikken til Andesfjellene startet i 1535. Fra de store slavemarkedene i Lima ble tusenvis av afrikanske slaver sendt til gruvene i Potosi, 4100 m.o.h. Kulde, høyt blodtrykk og oksygenmangel i tillegg til hardt arbeid, sult og mishandling, betydde en sikker død for de fleste. De få som overlevde, ble etter hvert flyttet til Los Yungas, Andes’ varmeste område (ca. 2 timer ned fjellene fra La Paz). Der ble de brukt til å jobbe i sitrus- og cocaplantasjene.

Til tross for alt, klarte de afrikanske slavene å bevare sine tradisjoner og sin tro på El Rey Moreno (den svarte kongen). Minnene om denne kongen stammer fra gamle dager da "Kong Bonifaz" - Bonifacio Peneda, etterkommer av en kongolesisk kongefamilie, ble brakt til Las Yungas sammen med andre slaver. Han ble husket som "Den svarte kongen", og ble hyllet i danser og ritualer. Det sies også at den siste etterkommeren av Bonifacio Peneda døde senest i 1990.

Morenada er en måte å vise respekt og solidaritet overfor de svarte slavene. Dette er en stilisert karnevaldans som representerer Den svarte kongen og slavene. Danseoppsettet minner litt om et sjakkbrett der slavefigurene, på samme måte som bøndene, går i første rekke mens kongene kommer sist. I enkelte versjoner av denne dansen deltar også sommerfugler, en tiger, en bjørn og en engel.

Slavene som leder prosesjon bærer en metallboks, matraca, som brukes til å få frem rytmen. Den metalliske lyden fra matraca symboliserer lenkene som slavene var bundet med. Samme betydning har også slavedraktene – de er store, tunge og vanskelige å bevege seg i. Samtidig er draktene veldig fine, noe som minner om at slaveeiere pyntet sine slaver før de skulle stilles ut på slavemarkedet. I tillegg til kapper, bærer slavene også en maske.

Drakten til El Rey Moreno er den flotteste og den tyngste. Sammen med tilbehør, en pisk og en stor fargerik maske, kan drakten veie opptil femti kilo. Drakten gir begrensede bevegelsesmuligheter, samt at masken gjør det vanskelig å se. Det er derfor mange som bærer maskene i hånda og tar dem på kun for kortere perioder.

Symbolikken bak Morenada er tema for evig diskusjon, og det finnes mange ulike teorier om den. Mange sier også at dansen viser conquistadorer og spanske konger som undertrykket både svarte slaver og india-nere. Noen av maskene har derfor blå øyne og lyse skjegg. Formen på noen av kongedraktene kan også minne om en ridder til hest.

Dansen har mange versjoner og tolkninger i tillegg til alle forandringer den har vært gjennom med tiden. I gamle dager var det for eksempel bare menn som utførte denne dansen, og i landsbyer ved Titicaca-sjøen hadde Morenada også en rituell betydning. Den ble danset til ære for St. Peter for å sikre seg en rikelig fiskefangst.

Til toppen av siden »»»»

Tundiqui og Saya de las Yungas

De afrikanske slavedansene gav opprinnelse til Saya de Las Yungas og Tundíqui, to viktige karnevaldanser. Begge dansene akkompagneres med afrobolivianske rytmer og det brukes kun perkusjon - trommer og reje, et afrikansk instrument laget av bambus.

Med disse dansene ønsker folk fra Andes-fjellene å vise sin solidaritet overfor afrikanske slaver som under kolonitiden ikke ble betraktet som mennesker. Med kirkens velsignelse ble de sett på som arbeidsdyr, og kirken ville ikke engang døpe dem, fordi den mente at de ikke hadde sjel.

De som danser maler ofte ansiktet svart. Draktene er enkle og gjenspeiler dansens innhold; det er skjorter som er revet i stykker, samt korte, svarte bukser, liknende de som de afrikanske slavene brukte i kolonitiden. Damene har hvite bluser og røde skjørt, og ofte en babydukke bak ryggen. Noen ganger er også en prest med i dansen. Han minner oss om at kirken var med på å undertrykke slavene.

Til toppen av siden »»»»

Diablada

Diablada er muligens den mest autentiske dansen. Den representerer både indianernes onde gud Supay Huary og djevelen fra den spanskinnførte kristendommen.

Tradisjonen med å tilbe de onde kreftene eksisterte lenge før spanjolene kom. Folk fra Andesfjellene ofret lamaer og gav de onde gudene maissprit og coca-blader. Denne skikken ble enda sterkere i kolonitiden da indianere måtte jobbe nede i sølvgruvene. Til forskjell fra afrikanerne var indianerne ikke slaver. Hver landsby måtte sende et bestemt antall mennesker til gruvene der de arbeidet 

"på djevelens område", dypt inne i hjertet av Cerro Rico i Potosi. Kun en gang i året, i karnevalstiden, fikk de lov til å forlate gruvene.

Til og med i våre dager er det å tjene djevelen en viktig tradisjon hos gruvearbeidere. For dem som jobber langt under jorda og nær helvete er det særlig viktig å ikke være uvenn med djevelen. Derfor finnes det også et monument til djevelen ved inngangen til gruvene i Potosi.

Diablada-dansen er opprinnelig en hedensk skikk; dansen er en hyllest til Moder Jord Pachamama og er et minne om kampen mellom det gode og det onde. Dog har denne seremonien også et kristent skjær; dansen samler både den gamle og den nye kristne måten å se på det onde på.

Fra et kristent synspunkt viser Diablada kampen mellom erkeengelen Mikael og de sju syndene. Samtidig representerer Mikael den tvangsinnførte kristendommen som indianerne kjempet imot.

Prosesjonen begynner med damedjevler. Dette er et fargerikt opptog med mange flotte drakter og ikke minst utallige spennende djevel-masker. Hovedpersonen, erkeengelen Mikael, har hvit drakt, hatt med fjær, sverd og våpen.

Det finnes forskjellige varianter av Diablada. For noen år siden begynte også Peru og Chile med en tilsvarende dans. Dette forårsaket en kraftig protestbølge fra bolivianske danselag og kulturinstitusjoner som ønsket å beskytte opprinnelsen av denne unike betydningsfulle dansen.

Diablada samler den gamle og nye tro, den viser djevler og engler i en evig kamp, kampen der vi ikke lenger vet hva som er det gode og hva som er det onde.

Til toppen av siden »»»»

Caporales

Dansen Caporales kom først på 1960-tallet og har blitt en av de mest populære karnevaldanser med flest utøvere. Caporales, som igjen minner oss om kolonitiden, har også flere tolkninger. Noen sier at dansen viser mulattene, som hadde høyere status enn afrikanere og ble ofte brukt til å holde kontroll over slavene på plantasjene i Las Yungas. Noen andre påstår at det er spanske slavepassere dansen representerer. Danserytmen er tradisjonell afroboliviansk selv om Caporales betraktes som den mest vestlige og urbane karnevaldansen. Caporales gjenspeiler også den nye likestillingstrenden; det er den eneste dansen der jenter kan bruke herredrakter og danse som menn. Både kvinner og menn har pene drakter og hatter i spanskinspirert klesstil fra 1600-tallet.

Til toppen av siden »»»»

Legenden om Supay Huary

Fra tidenes morgen har mennesker i Andesfjellene hatt tro på og respekt for ånder og skapninger av ondskapens natur. En av dem var Supay, en liten ensom gud med store destruktive krefter. Han spredde utallige skader, uhell og ødeleggelser. Mennesker fryktet han og hyllet han i sine ritualer for å vende om hans vilje.

Den dagen spanjolene kom hadde de med seg sin egen djevel. Djevelen spurte Supay: Hvem er du? – Jeg er Supay, og hvem er du? – Satan, svarte djevelen. 

Den gangen indianernes rike falt, spurte Satan: - Vil du bli med meg, Supay, og lære mer av det onde? – Nei, svarte Supay, jeg hører hjemme hos indianerne. Og så forsvant han, og gjemte seg blant fjellklipper og kløfter...

Og nå er det han som hjelper de gamle ofrene sine, helbreder deres sykdommer og tørker deres tårer. Og det er han, som under navnet Tio (onkel), hjelper sine nevøer langt nede i gruvene.


Til toppen av siden »»»»